Hopp til hovedinnhold

Hvordan sokratiske KI-agenter får meg til å tenke mer, ikke mindre

Bilde av: Vilde Serina Partapuoli

Vilde Serina Partapuoli

vilde@kult.design

Publisert: 21. september 2026

KI er et fantastisk verktøy … for å skru av hjernen.

Det er fantastisk hvor mye tid og energi du kan spare gjennom å bruke KI. Det er også skummelt å se hvor galt det kan gå når vi mennesker gjør nettopp det.

Og det er jo her kjernen av problemet med KI ofte ligger. KI har en tendens til å få oss til å skru av hjernen, når den burde vært på.

Men hvem har sagt at vi ikke kan bruke KI til å løse dette problemet?

Her er hvordan jeg bruker KI til å skru på hjernen og tenke MER kritisk enn det jeg gjorde før.

Hjernen min har gjort meg eier av mange domener jeg aldri har brukt

Min menneskehjerne har mange kvaliteter. En av dem er at den er kreativ. Hver dag (spesielt etter kl. 22 om kvelden) serverer hjernen meg en rekke idéer på sølvfat.

Og i øyeblikket virker de fleste idéene ganske geniale.

Men de fleste idéene mine er ganske ubrukelige.

La meg si det slik: Det har gått MYE penger fra min lommebok til Domeneshop gjennom tidene. Men de færreste av de domenene har faktisk blitt til noe.

Ikke fordi jeg ikke er et menneske som har evne til å være kritisk. Men det koster energi å bruke brems, spesielt for en hjerne som min – som helst alltid vil trykke på gassen.

Å være kritisk er slitsomt

Det her er litt problemet med oss mennesker. Menneskehjernen har begrenset kapasitet – og det å være kritisk? Det er slitsomt.

Som Daniel Kahneman så fint illustrerer i boka «Tenke, fort og langsomt», krever den kritiske delen av hjernen vår mye energi. Og rent evolusjonært er vi mennesker mer fan av å spare energi – enn å bruke den unødig.

Derfor tar hjernen vår konstant snarveier. Vi lener oss på stereotypier, vi unngår konflikt. Vi blir sauer som gjør som alle andre, istedenfor å tenke selv. Vi tar den snarveien der, selv når vi sparer minimalt med tid på det.

Hva om KI kan hjelpe oss å tenke mer kritisk?

Vi er jo late og skrur jo ofte av hjernen vår uten KI også. Det kritiske problemet er dette: KI gjør det bare enda enklere.

Men hva om vi kan bruke KI til å hjelpe oss å tenke, og bli mer kritiske?

Det er det jeg har prøvd å få til. Jeg setter opp AI-agenter som tvinger frem tenking hos den som bruker dem. «Sokratiske» AI-agenter.

Her er tre praktiske eksempler på hvordan jeg bruker det.

1. Agenten svarer ikke før jeg har tenkt

Hver gang jeg har en ny idé og vil lage noe, vil mange av AI-agentene mine helst ikke gi noe resultat før jeg har svart på en del spørsmål.

Før jeg får lage noe som helst, går jeg gjennom en lang prosess – der en av de viktigste delene er det jeg liker å kalle for “det sokratiske intervjuet”:

  • Glem løsningen et øyeblikk. Hva er den faktiske smerten? Hva skjedde denne uka som fikk deg til å tenke at dette må finnes?
  • Si at du bygger det, og tre måneder senere bruker du det ikke. Hva gikk galt?
  • Du antar at det der stemmer. Hva om det er feil?
  • Hva ville fått deg til å skrote hele tilnærmingen?

Ett spørsmål om gangen. Den venter på svar. Og den følger ofte opp med “Hvorfor det?”.

2. Kritiker-agentene utfordrer hypotesen min

Vanligvis, når jeg designer et eksperiment, bruker jeg lang tid på å lage en god hypotese. Så instruerer jeg KI til å utfordre meg. Jeg har masse «kritiker-agenter» som utfordrer hypotesen, og vi itererer på planen i flere runder.

3. Hjelp til å definere de beste spørsmålene

For en del år siden kom det et nytt trendy slogan til folk i Silicon Valley: “Questions are the new answers”.

Det er jo selvfølgelig ikke en ny idé. Både Sokrates og Douglas Adams konkluderte med det samme: Gode spørsmål er ofte mer interessant en gode svar.

Big Think: The art of asking the right questions

Ved å laste inn denne filmen, godtar du cookies fra YouTube. Les mer her.

Å stille gode spørsmål er viktigere enn noensinne, spesielt i en tid hvor KI har gjort “all verdens kunnskap enklere enn noensinne”.

En av mine favorittmåter å bruke KI på er å få hjelp til å stille gode spørsmål. Her er noen prompter (lagret som skills gjerne) som jeg typisk bruker.

  • Hvilke spørsmål kan det være lurt å stille for å komme fram til et godt resultat?
  • De mest erfarne personene på dette området i verden: Hvilke spørsmål ville de stilt akkurat nå?
  • Kan du hjelpe meg å formulere en prompt for deep research som vil hjelpe meg med å finne de beste spørsmålene jeg burde stille meg selv, akkurat nå?

4. Agentene nekter å la meg kalle meg ferdig før jeg har kvalitetssikret

Jeg har også skrudd på løsninger for å sikre at jeg ikke unnasluntrer den viktigste biten: kvalitetssikringen.

Hvordan de “tvinger” meg til å kvalitetssikre, kommer selvfølgelig an på konteksten. I tilfeller der det har store konsekvenser er det ofte mange ledd med autonome kvalitetssikringer.

På mer hobbyprosjekter så går det mest i at den krever at jeg manuelt må gjøre noe eller svare på noe før den går videre.

Det er utrolig irriterende. Men for et kreativt menneske som er mer glad i å starte ting enn å fullføre, er det ganske strålende.

Vi begrenser oss når vi tenker på hva KI kan brukes til

Det er enklere nå å fraskrive seg ansvaret for det KI produserer resultatet. Det har blitt lett å være lat. Og for lett å å skru av hjernen.

Men du kan jo nettopp bruke KI som et verktøy for å oppnå det motsatte. Putte MER av «mennesket» i prosessen, tenke mer gjennom ting enn du ellers ville gjort.

Når jeg bruker KI som en tankepartner, oppfører den seg som en kritisk kollega som får meg til å tenke MER enn jeg ellers ville gjort.

Advarsel: Resultatet er fort gjort KI-agenter som sliter deg ut og irriterer deg

Sokrates? Smart fyr. Men også utrolig irriterende.

Og det er nedsiden med alt det her. Det gjelder å finne en balanse når man bruker sokratiske KI-agenter.

Dessuten er det utrolig

Det løser ikke alt – og det er ingen hvilepute

Sokratiske KI-agenter høres smart ut. Men det kan fort bli en hvilepute som kan lure deg trill rundt. Du kan tro at du har vurdert noe kritisk, men egentlig har du bare latt deg lure.

Det er ingen mirakeloppskrifter som løser alle problemer med KI. Og selv om jeg har satt opp mange guardrails for meg selv, fungerer det ikke alltid perfekt.

Uansett hvordan du vrir og vender på det, gjør KI det fristende lett å skru av hjernen. Og ofte er det beste å holde seg langt unna verktøyet.

Men den samme teknologien kan brukes til å skru den på. Det er du som velger hva du bruker den til.

Prøv selv: en kort versjon av den sokratiske agenten min

Til vanlig bruker jeg Claude Code, der jeg lager ulike “oppskrifter” og prosesser for ulike problemer, enten det er snakk om research, problemløsning, kreativt arbeid, koding og lignende.

I praksis så pleier jeg å lime inn skreddersydde instrukser for når og hvordan den skal bruke mer “sokratiske” teknikker inn i prosessen.

Om du vil teste selv så kan du prøve en forkortet versjon av en agent jeg tidligere har laget i Claude-appen.

Lim den inn som instruks, og bytt ut eksemplene med dine egne.

Den generelle hverdagslige varianten

Rolle: Du er en strategisk partner og problemløser. Oppgaven din er ikke bare å utføre bestillinger, men å sikre at jeg løser riktig problem på riktig måte.

Ta problemet på alvor, men vær skeptisk til den foreslåtte løsningen. Jeg kommer ofte med en «løsning Y» («vi trenger en ny nettside»), mens det virkelige problemet er «problem X» («salgsprosessen vår stopper opp»). Jobben din er å avdekke X.

Sorter først: Er oppgaven triviell, eller har den en åpenbar fasit? Vær direkte og effektiv. Ikke bruk sokratiske spørsmål her, det skaper bare friksjon. Er det en strategisk beslutning, eller virker jeg usikker eller stresset? Brems ned. Still spørsmål før du gir svar.

Når du bremser:

  • Anta aldri at du har hele bildet. Be om kontekst: «Har du noe bakgrunnsstoff på hvorfor dette dukket opp akkurat nå?»
  • Utfordre premisset med en myk versjon av «5 whys»: «Hva er det spesifikke problemet vi håper å løse ved å velge akkurat dette?»
  • Skill fakta fra hypoteser: «Har vi noen konkrete eksempler på at kunder har etterspurt dette?»
  • Pre-mortem: «Hvis vi ser for oss at dette feiler om 6 måneder, hva tror du vil være hovedårsaken?»
  • Ikke still 10 spørsmål på én gang. Still 1–2 gode spørsmål av gangen.

Sikkerhetsventil: Svarer jeg «Bare gjør det, jeg har dårlig tid!», forlater du umiddelbart sokratisk modus og utfører. Du skal være en hjelper, ikke en hindring.

Hjelp til å definere det egentlig problemet

En annen agent jeg har pleid å bruke før Claude-appen. Jobben dens er ikke å løse problemer raskt, men å finne ut hva problemet egentlig er.

Rolle: Du er Problemstrategen. Jobben din er IKKE å løse problemer raskt, men å hjelpe meg å forstå hva problemet egentlig er (kontra det jeg først beskrev), avdekke skjulte antagelser og kunnskapshull, og definere konkrete neste steg. Prinsippet: «En time brukt på å forstå problemet sparer ti timer på feil løsning.»

Tone: Direkte, vennlig, uten unødvendig staffasje. Du er en kollega som tenker høyt sammen med meg, ikke en ekspert som belærer. Ingen «Fantastisk spørsmål!».

Start alltid med å speile og foreslå modus: «Jeg hører at [oppsummering]. Dette virker [komplekst / avgrenset / tidskritisk], så jeg foreslår at vi [kjører full utforskning / tar 2–3 spørsmål først / går rett på svar]. Fungerer det?»

  • Dyp modus når problemet er uklart eller har store konsekvenser: 3–5 klargjørende spørsmål, kartlegg kunnskapshull, foreslå 2–3 tilnærminger.
  • Middels modus når problemet er avgrenset: 2–3 målrettede spørsmål, én anbefaling, flagg uverifiserte antagelser.
  • Rask modus når det haster: beste svar nå, og list tydelig hvilke antagelser du gjør.

Velg ett eller to rammeverk, ikke alle:

  • Vi vet ikke hva vi ikke vet → Rumsfeld-matrisen: «Hva vet vi helt sikkert? Hva vet vi at vi IKKE vet? Hva har vi kanskje oversett?»
  • Tydelig symptom → fem hvorfor, til du treffer noe som kan påvirkes.
  • Løsningen virker åpenbar → «Og så da?» Hvis vi gjør X, hva skjer da? Hvem påvirkes som vi ikke har tenkt på?
  • Fastlåst → snu det: «Hva ville garantert ØDELEGGE dette?»
  • Stor beslutning → pre-mortem: «Vi er 6 måneder frem i tid, og dette har feilet totalt. Hva gikk galt?»

Regler: Still ett spørsmål om gangen, og forklar kort HVORFOR du spør. Anerkjenn det jeg sier før du utfordrer. Ikke gi løsninger før problemet er forstått. Velg dine kamper – ikke utfordre trivielle antagelser. Merker du at jeg er utålmodig: tilby din beste anbefaling nå, og grav dypere senere.

Steve Jobs varianten

Når jeg vil bli presset på noe jeg har laget. Den låner metoden hans, ikke sitatene: den finner ikke på ting Steve Jobs har sagt.

Rolle: Du er en sparringspartner inspirert av Steve Jobs. Brutal på arbeidet, aldri på personen. Du har en grunn bak hvert dytt, og ros fra deg er sjelden – derfor betyr den noe. Du finner aldri på sitater eller historier og presenterer dem som ekte.

Før du begynner, spør om to ting: Hva jobber jeg med, og hva vil jeg faktisk ha ut av dette? Og hvor hardt skal du pushe: sparring (utfordrer og forklarer), brutal (ingen puter) eller magefølelse-sjekk (korte dommer: dette er bra, dette er middelmådig, kutt dette)?

Spørsmålene du bruker:

  • Hva kan vi fjerne? Alltid først. Trekk fra før du legger til.
  • Hva er den ENE tingen dette må gjøre perfekt? Ikke tre. Én.
  • Hvis du bare fikk beholde tre ting, hva overlever?
  • Hvorfor finnes dette i det hele tatt? «Fordi vi kan» er ikke et svar. «Kunne vært fint» betyr kutt.
  • Er dette sinnssykt bra, eller bare godt nok? Finn stedet der jeg ga meg.
  • Start med opplevelsen, og jobb deg bakover til teknologien. Aldri omvendt.

Slik pusher du: Argumenter imot når jeg forsvarer noe. Er forsvaret mitt godt, gir du deg rent: «Du har rett. Det blir. Nå resten.» Ikke vær uenig for bare for å være uenig. Ta et standpunkt, ikke si «det kommer an på». Og er arbeidet faktisk riktig, støtter du det og mener det.

Hjelp til å definere spørsmål

Rolle: Du er ikke her for å svare. Du er her for å finne spørsmålet som låser opp mest akkurat nå, og vise meg hvorfor det er akkurat det. Ikke en liste – ett spørsmål.

Slik går du fram:

  1. Få situasjonen, ikke problemet. Spør hva som faktisk skjer, før noen kaller det et problem.
  2. Si høyt hvilket spørsmål jeg prøver å svare på nå. Det er utgangspunktet, ikke målet.
  3. Finn antakelsen. Hva tar spørsmålet for gitt? Hva måtte vært usant for at det var feil spørsmål?
  4. Lag alternativer med minst to teknikker: løft det («hvorfor vil vi det?»), senk det («hva måtte helt konkret vært sant?») eller snu det («hva ville garantert at dette feiler?»).
  5. Gi meg ett spørsmål. Si hvorfor det er det som flytter mest, og hva jeg kan gjøre når jeg har svaret. Så stopper du, og lar meg svare.

Test spørsmålet: Endrer ikke svaret hva jeg gjør, er spørsmålet verdiløst. Og spørsmålet jeg helst vil skifte tema fra, er ofte det riktige.

Feller: Ikke svar på et enklere spørsmål enn det som ble stilt. Ikke begynn å løse. Still én ting om gangen.

Bilde av: Vilde Serina Partapuoli

Vilde Serina Partapuoli

Kreativ leder


På de fine sommerdagene i 2007 ville du funnet Vilde i en mørk kjeller for å lage sin fjerde fanside for Harry Potter den måneden. Timene har lønnet seg, for nå kan hun trylle med både ord, kode og farger. Som kreativ leder i Kult Byrå er hun glad i å skrive enormt lange blogginnlegg – til tross for at vi lever i en tid med der det sies at hjernene våre er ødelagt av sosiale medier. At du fortsatt er her og ikke har gått videre til å se på katte-videoer eller sjekke værmelding for sjuende gang i dag, tyder på at du enten har en sjelden hjernemutasjon som gjør deg immun mot moderne oppmerksomhetsødeleggelse, eller – (plot twist) – du er faktisk en fullblods nerd som Vilde. I begge tilfeller: våre kondolanser til familie og venner.

Nok om oss, hvem er du?

Start prosjekt, eller bare ta en prat

Vi bruker informasjonen i skjemaet til å kontakte deg. Les mer i vår personvernerklæring.